Stortinget og regjeringens drøftelser - Elverumsfullmakten og Quslings statskupp

I Hamar holdt kongen, regjeringen og Stortinget møter i Festivitetens lokaler 9. april. Der dreide diskusjonene seg om hvordan man skulle forholde seg til de tyske myndigheter etter angrepet. Skulle man kapitulerer eller fortsette motstanden? Det ble foreslått å opprette et tverrpolitisk utvalg som skulle være klare til å forhandle med tyskerne. Statsminister Nygaardsvold, som tidligere på dagen hadde prøvd å få stortingspresident Hambro til å overta statsministerposten, leverte nå inn regjeringens avskjedssøknad til kongen skriftlig. Kong Haakon aksepterte ikke dette i den situasjonen landet befant seg i. Situasjonen var kaotisk.

Mens Stortinget og regjeringen holdt sine møter i Hamar, meddelte Vidkun Quisling over radio (lydklipp fra NRK skole) at han samme dag hadde dannet en ny nasjonalsosialistisk regjering. Quislings regjerings utnevnelse var ikke forankret i norsk konstitusjon, og må derfor betegnes som et statskupp. Meldinger om tyske fallskjermjegere som jaktet på kongen og regjeringen gjorde at man besluttet å dra til Elverum.

Elverumsfullmakten

Da Stortinget møttes på Elverum folkehøgskole om kvelden den 9. april klokken 21.40 så stortingspresident Carl Joacim Hambro behovet for at Stortinget skulle gi Regjeringen en generalfullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de nødvendige avgjørelser inntil Stortinget kunne samles igjen. Under de rådende forhold var det ikke praktisk mulig å holde Stortinget samlet. Det skulle også ta fem år før det lot seg gjøre. Fullmakten kalles Elverumsfullmakten siden den ble fremforhandlet i Elverum.

Hovedinnholdet i Elverumsfullmakten kan sammenfattes i dette forkortede utdraget:

”Presidenten har altså foreslått at Stortinget bemyndiger Regjeringen til, inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte, å vareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne, som må anses for påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og framtid”.

Fullmaktens gyldighet er svært omdiskutert, men ble regnet som gyldig i forhold til rettsoppgjøret etter krigen.